Den gode skole
Visste du at 800 skoler er nedlagt de siste 20 åra? Og at hvert år kjemper 150 lokalsamfunn for å bevare skolen i sitt nærmiljø? Mange kommuner har nettopp hatt eller har skolestruktur på dagsorden. Det er stort sett den dårlige kommune-økonomien som presser fram nye strukturer for skolene, og som fører til at små skoler blir nedlagt. Det var etter at det nye inntekssystemet for kommunene ble innført, i 1986, at skolesentraliseringa skjøt fart for alvor. Før 1986 fikk kommunene refundert 85 % av utgiftene til drift av skolene, og en desentralisert skolepolitikk var prioritert for å opprettholde bosetninga i distrikta.

Når skoler legges ned får dette konsekvenser både for elever og lokalsamfunn. Noen elever vil få lang skolevei med de ulempene det medfører. Dessuten vil elevene få redusert sin fritid da de både morgen og ettermiddag må tilbringe tid på bussen, tid som med fordel kunne vært brukt til fysisk aktivitet.

For små bygdesamfunn er skolen og barn som leker i skolegården, et symbol på levende bygder. Mange kjemper iherdig mot at skolen i bygda skal forsvinne. De frykter at en bygd uten skole vil gjøre det mindre attraktivt for unge familier å bosette seg. Dessuten vil bygdefolket miste skolen som samlingssted. Skolens funksjon som kulturbærer av merkedager og høytider vil også falle bort (17.mai feiring og julegrantenning). Fritidsaktiviter i bygda kan også på sikt forsvinne da barna vil få tilbud om slike aktiviteter ved den nye sentralskolen.

Fådeltskoler i distrikta har mange sterke sider. Små skoler har et oversiktlig og kontrollert miljø, noe som skaper trivsel og trygghet for elevene, og gir et godt grunnlag for læring. En doktoravhandling viser at det synes som om disse skolene har bedre sosial tilpasning og bredere sosial integrering (se Solstad og Thelins bok: Skolen og distrikta –samspel eller konflikt fra 2006). Forskning viser dessuten at skolefaglige prestasjoner ikke er bedre på store enn på små skoler, det er heller motsatt.

En annen styrke ved små skoler i distrikta, er at de har store muligheter til å oppfylle lærerplanens dvs. Kunnskapsløftets mål, om at ”skolen skal være aktiv som et ressurs-, kraft-og kultursenter for lokalsamfunnet”. Dette sier noen om skolens utvide rolle; den skal ikke bare legge tilrette for læring, men også ta på alvor at skolen er oppfordret til å spille en aktiv rolle i å utvikle nærmiljøet de tillhører. Den bør derfor jobbe aktivt mot å tilby tjenester som lokalsamfunnet kan nyte godt av. Gjennom å løfte fram kulturen på stedet, bruke lokalt lærestoff, tilby service til befolkningen
( f.eks. datarom og kopimaskin) og legge tilrette for aktiviteter som fremmer sosialt felleskap, vil skolen kunne bygge broer til lokalbefolkningen å få en god lokal forankring. Dette vil også bidra til å styrke elevenes identitet og læring.

Min konklusjon er at vi må ha et helhetlig syn på skole og samfunn, også iberegnet de små lokalsamfunna. I kunnskapsløftet er det et fokus på likeverd og mangfold i steden for likhet og enhet. Vi trenger både små og store skoler fordi skolene kan lære av hverandre når de går ulike veier for å nå mål som er satt i læreplanen. Økonomiske hensyn må ikke brukes som motiv når kommuner bestemmer seg for å legge ned skoler som pedagogisk og miljømessig er i god utvikling fordi dette kan få uønskede konsekvenser for de bygdesamfunn som blir ramma.